Det siste året har mange av oss følt at livene våre har blitt snudd på hodet. Vi har kjent på sårbarhet, sorg, tap og savn.Vi har vært gjennom isolasjon, karantener og nedstengning. De fleste har måtte omstille seg i arbeid og familieliv. Det er ingen tvil om at mange har følt pandemien på kroppen. Det er i slike tider at man kanskje glemmer å løfte blikket og se over landegrensene.
Sommeren 2019 besøkte jeg en av The Citizens Foundation sine skoler i Karachi. Selv om jeg har vært i Pakistan utallige ganger satt jeg etter denne turen igjen med sterke inntrykk og minner fra slumområdene. Til tross for den ekstreme fattigdommen jeg var vitne til, klarte skolen å gi barna et fristed fra den tøffe hverdagen. Hva skjer når pandemien treffer de som allerede lever med marginale levekår? Hvordan har koronaviruset påvirket deres liv, skolegang og fremtid?
Pandemien har rammet Pakistan hardt, økonomien og helsesystemet er presset, samtidig som landets utdanningssystem er i en stille krise. En krise som vil ha langvarige konsekvenser for liv, økonomi og barns fremtid. Klumpen i magen har vokst de to siste ukene, jeg ikke klarer å slutte å tenke på de sterke enkelthistoriene til barna og hvordan livene deres har blitt snudd på hodet. Det siste året har ført til et massivt frafall av barn fra skolene i Pakistan. Verdensbanken estimerer at en million barn har sluttet på skolen i løpet av pandemien.
De økonomiske utfordringene har ført til at mange familier ikke får endene til å møtes. Konsekvensen er at barna tas ut av skolen for å bidra til familien gjennom arbeid eller bli giftet bort for å lette familiens økonomiske bør. Da covid-19 brøt ut for et år tilbake ble Maryam tatt ut av skolen og hennes søster på 14 år giftet bort da det økonomiske presset ble for stort for familien. Omtrent 10 millioner jenter står i fare for barneekteskap grunnet covid-19. Lærerne ved TCF har måtte kjempe hardt for å overtale familien til Maryam og tilpasset skolegangen for å la henne fortsette utdanningsløpet. Skolen er for disse barna den ene trygge arenaen, der de får lov til å håpe, og drømme om en annerledes fremtid. Omfanget av konsekvensene er av den grad at det selv etter pandemien vil bli vanskelig å hente disse barna tilbake til skolen.
Pandemien har tvunget skolesystemet til TCF til å omstille seg fullstendig. Lærere og rektorer jobber iherdig for å beholde barna i skolen. De oppsøker familier og tilpasser undervisningstidene så barna kan komme før og etter arbeid. Skolen har for mange av disse barna en mye større rolle enn utdanning.
Med mye uforutsigbarhet jobber organisasjonen nå konstant med å tilpasse seg etter forholdene for å redde så mange skjebner de klarer. Den symbolske skoleavgiften på 50 rupees tas bort eller reduseres, lærerne jobber oppsøkende og organisasjonen utvider sin kapasitet for å også fange opp barn fra det private utdanningssystemet.
Covid-19 har påvirket samfunn og liv på måter som vil sette spor i flere tiår fremover. Pandemienbekjempelse er et globalt ansvar og kanskje må vi begynne med å utvide perspektivet. Jeg tenker på barna jeg møtte i Karachi på framtidsutsiktene og drømmene de delte med meg. I dag håper jeg på deres vegne.
